Med bare busskortet mitt for selskap

 
Av Stanley Collymore

Jeg blir lei og deprimert noen ganger, ikke fordi Jeg
er fysisk syk, eller det er noe mentalt galt med
meg siden jeg er fullstendig komponert
mentis som ethvert menneske kan
være; ganske enkelt det som enke bosatt på
egen hånd og over seksti år der er de som ganske
ubemerkelig antar heller i deres avskyelige
arroganse eller et tilfelle av rang dumhet,
det med meg som lever på egen hånd
og i en alder av at jeg er disse to
grunner alene uten tvil gjengis
meg som noen, som må, av
selvfølgelig, vær definitivt kjedelig
eller ellers i alvorlig behov av
konstant tilsyn og relevant
i det hele tatt kostnader,
være tydelig og ufor-
beholdent igjen
på min egen.

En situasjon som nakent er utbredt i dag
og ganske ulykkelig slik at flere av
osspensjonister, og dessverre
en god antall blant dem som jeg tilfeldig vet,
er på samme måte som meg obligatorisk
og forvirrende utsatt for denne anmas-
sende opprobrium og deretter i
slikt forstyrrende omstendi
heter har ingensurrogat-
alternativ, annet
enn åentusiastisk
bukke under.

Naturligvis som får det åpenbare spørsmålet:
Hvorfor er det? det da at andre kulturer
globalt og jevnt noen innen hvite
kaukasiske, vestlige samfunn
kan lykkes med å bry seg og etisk
ivaretakelse av elder borgere,
noe, som når detkommer
til Storbritannia så vel
som Nord-Irland
mangler motbydelig
og helt fremmed?

© Stanley V. Collymore
1. november 2019.


Forfatterens kommentarer:
Det er ikke min karakter, eller vil det noen gang være en del av naturen min, å belabour det motbydelig åpenbare, siden jeg er en sterk og engasjert tilhenger av det verdige og allmenne prinsippet om å ikke kaste perler før svin.

Og med Storbritannia og dets mangeårige og liknende koloni Nord-Irland overdådig fylt med slike nevnte svin, vil fornuftig å prøve å endre slike forankrede og verdiløse holdninger være like upraktisk som Task King Canute satte seg i å prøve å kontrollere havvannet.

Så jeg vil helst la diktet mitt veltalende snakke for seg selv!