Døden, og min preferanse for en upusset avhending

 
Av Stanley Collymore

Oppriktig, studerer det rystende rotet, begge bevisstog
tankeløst, at mennesker hver for seg og samlet har
laget av denne jorden vi leve av: handlinger og konstant
skadelig aktiviteter som har betydelig og påtrengende
påvirket deg og meg forvirrende og negativt, Jeg
kan ikke være i min personlige situasjon og
helt klart disse som inkluderer den voldsomme
helsetilstanden min bestemmelser som jeg
blir konfrontert med,tenk på noe mer
unntaksvis passende for meg enn
å være tilfeldig slått ned,
umiddelbart og heldigvis drept av
et lyskammer,ganske passende
okkupert aven død kropp,
som på tidspunktet for
denne saken var på
sin tildelte reise
 til en lokal
kirkegård

Helt genialt det ville være, og på samme måte fra min personlig
perspektiv ganske suveren økonomisk! Nei besværende oppstyr
eller kostbare preparater relativt til meg selv angående den
vanlige begravelsen, eller I konkret sak hva som helst
for meg utvilsomt vil være en kremasjon. Rett og
slett en sak, i forhold til dette heldige ulykke
med meg, av en ganske grei situasjon med
å stoppe leskuret, samle min livløs kropp, med
en gang å kaste den avuten alt vanlig og rystende
ritualer assosiert med din gjennomsnittlige
begravelse, og en gang tidligere ment
engasjement, kirkegårdsmessig, til allerede
ombord på okkupant av lysthuset og den
sittende døde kroppen det bar på er
permanent over med og gjort,
raskt etterpå, og med ikke
den minste oppstyret
tok fatt på, tar mitt
eget død kropp til
mottak ovn av
de nærmeste
krematoriet.

© Stanley V. Collymore
23. september 2019.


Forfatterens kommentarer:
Dødsfallet er passende nok det eneste menneskets store nivåer og den eneste agenten som uimotsagt og irreversibelt kan gjøre det samme av de privilegerte skioner blant oss og i løpet av deres levetid det samme med de avskyelige plebeiere. Og det er det jeg synes er så bemerkelsesverdig mottatt grundig imponerende med det. Så lenge leve Døden! Og fortsett med ditt spennende og straffende arbeid.