Frykt, den usynlige kameraten hvis instinktive ondskapsfullhet ikke kjenner noen grenser!

 
Av Stanley Collymore

Jeg har ingen frykt for noen eller noe; ikke engang døden. Og
inntil jeg trekker mitt siste åndedrag denne stillingen, som
jeg alltid har resolutt opprettholdt, vil uforanderlig for
meg forbli den samme. For hva er egentlig frykt?
Slik jeg ser det, er det snarere improvident antakelse av
hva som kan gjøre skje. Noe som til enhver hensikt
skremt person av mange forskjellige grunner, og
ikke alltid helt overbevisende, ikke vil skje.
Og skulle katastrofen det antatte offeret
er så ganske forstenet av skjer ærlig,
for så å ha ønsket seg syke ang-
ående det, var realistisk et
totalt avfall av både tid
og energi som endelig
utgjorde ingenting.

Så fornuftig spare energi og tid til noe virkelig positivt å
gjøre, og som jeg er sikker på vil markant hjelpe deg
med å utrydde din husk alle de veldig negative og
ubehageligetanker som du vanligvis bærer der,
og gjør det mye bedre også som en langt mer fascinerende
person, er jeg sikker på at du. Og når det gjelder frykt
for døden, er det helt risible virkelig få deg selv
unødvendig jobbet opp om det som entydig
er et uunngåelig resultat som ingen,
inkludert deg, kan reversibelt
endre eller gjør noe i det
hele tatt med enten
betydelig mens du er fysisk
her, og like mindre
etter at du er
borte.

© Stanley V. Collymore
7. september 2019.


Forfatterens kommentarer:
Frykt når vi Homo sapiens er betinget, så vel som konsekvent ført til å tro er en avgjørende mekanisme som effektivt gjør det mulig for oss, så vel som andre arter som deler denne jorden med oss, å beskytte oss mot fare, forestående eller på annen måte, i tillegg til å hjelpe oss i å gi et levedyktig rammeverk for oss selv for å ivareta vår respektive videreføring som en spesie.

Det kan godt være sant under spesifikke omstendigheter. Men samkjørt ved å bruke frykt eller taktikken for å fryktbehandle enten som nyttige eller praktiske apparater for å bokstavelig talt skremme helvete ut av andre mennesker for egne mål eller for å egoistisk i ferd med å gjøre så sikre ganske uberettigede fordeler for ens selv, familiemedlemmer eller venner på andres bekostning, er kategorisk ingenting mer, jeg er helt overbevist om, enn kvintessensen av ren ondskap og ondskapsfull narsissisme.